Jeg har alltid gledet meg til fødsel,både før jeg ble gravid og når jeg ble gravid.
Nerver og redsel for smerter la jeg på hylla for alle vet at en fødsel gjør vondt på et eller et annet vis uansett hvor godt man forbereder seg og jeg tror at jo mer man gruer seg og føler redsel,desto vondere blir det.
Fødsels-planen min var ganske enkel:
Jeg ønsket IKKE epidural
Jeg var villig til å prøve lystgass
Ville ha Tom,mamma og storesøster Line tilstede under fødselen
Ønsket å føde i vann om mulig.
Dette var listen som sykehuset fikk av meg i forkant av fødselen,noe jeg syntes var veldig greit.
Glad for at jeg kunne få planlegge min egen fødsel etter ønsker og behov.
(4 dager før fødselen)
Det hele startet onsdag 5.september.
Dagen begynte som vanlig,veldig tidlig på morgenen!
På slutten av svangerskapet ble søvn veldig oppskrytt pga altfor lita blære,vond rygg,mye vann i kroppen og en altfor tung kropp.
Prøvde å få så mye søvn som overhodet mulig for jeg visste at fødselen nærmet seg med stormskritt.
Menssmertene kom og gikk hele dagen men jeg tenkte at dette var tegn på modning.
Jeg var på shopping tidligere på dagen og på kvelden dro jeg og kjæresten til verkstedet til pappa for å male ferdig vugga til babyen.
(Lue og joggis...ikke særlig pigg her!)
Flere ganger i løpet av malingen måtte jeg stoppe opp og holde meg for magen,smertene tok stadig kraftigere tak.
Kjæresten sendte meg hjem slik at jeg kunne finne senga,han tok ansvaret for å gjøre seg ferdig med 2.strøket på vugga.
Jeg fikk meg noe å spise før jeg fant senga og smertene roet seg noe men de kom fremdeles svakt hvert 20-30 minutt.
Jeg sov som en sten til klokken ble 04.45 på morgenen.
Ah,denne blæra kunne du ha fått gratis av meg på daværende tidspunkt...det var bare å kravle ut av senga for å komme seg på do,igjen!!
På vei til do kunne jeg kjenne noe som sildret nedover beina og hjertet stoppet opp.
Var det vannet som gikk eller tissa jeg meg ut?
Nei,såpass kontroll på blæra hadde jeg at jeg skulle jo kjenne om jeg hadde tissa meg ut!
Jeg trodde fostervannet skulle komme som et "splosh" og klaske rett ned i gulvet så jeg ble så usikker.
Jeg ville ikke vekke kjæresten når jeg ikke var sikker så jeg skyndtet meg ned på do før jeg kjente disse små smertetakene komme krypende igjen.
Mens jeg satt på do ringte jeg føden for å høre og jordmora der mente at siden jeg uansett skulle til jordmor til kontroll på helsestasjonen litt senere den morgenen,så kunne jeg bare vente og høre hva hun sa.
Skulle smertetakene komme ofte og tett,altså riene,eller at vannet skulle gå,skulle jeg komme nedover til føden med engang.
Jaja,nå var det bare å vente.
Jeg kom meg til sengs igjen mens hjertet hamret som en gal og øynene var vidåpne.Jeg var ikke redd,bare veldig nysgjerrig på hvordan dette skulle utvikle seg videre og jeg kjente gledestårene presset på.
Tankene surret over alt jeg ikke hadde rukket å gjøre ferdig og små-innkjøp som enda ikke hadde blitt gjort.
Før jeg visste ordet av det ringte vekkerklokka til kjæresten og klokka var allerede 06.30.
Jeg hadde visst ligget i egne tanker i en hel time!
-"Jeg tror jeg har rier",sier jeg til Tom idet han våkner.
Stakkaren hadde knapt våknet så han utbrøt: -"Hæ?? Tuller du? Nå?"
Han trodde kanskje at det skulle skje der å da,så jeg måtte le og forsikre han om at jeg ikke var sikker og at jeg skulle ringe han på skolen hvis fødselen var i gang.
Idèt han står opp kjenner jeg på kroppen at jeg ikke var i stand til å sovne igjen så jeg står opp for å ta meg en dusj og for å gjøre meg i stand for å ta turen til helsestasjonen der jeg skulle på en helt vanlig 39 ukers-sjekk.
Riene gir seg i den varme dusjen jeg tar og jeg blir litt skuffa og tenker at dette kanskje bare mase-rier eller falske rier jeg hadde gått å kjent på.
Jordmora er spent på å høre hvordan det står til med meg og jeg forklarer at jeg tror fødselen snart er i gang.Mens jeg er på kontoret hennes begynner riene igjen.
Med det jeg forklarer så tror også hun at den er like rundt hjørnet og etter at vi har hørt hjertelyden til babyen på monitor sender hun meg hjem med en beskjed om å få
mest mulig ro og hvile før fødselen.
Vel,mat måtte vi jo ha hjemme så jeg dro å handlet like etterpå.
Når jeg kom hjem ble jeg grepet av litt panikk idèt jeg ser det er rotete og støvete i leiligheten.
Ting står ikke på plass,andre ting er ikke kjøpt inn og barnevogna er ikke impregnert!
Så jeg heiv meg likeså godt over vaskebøtta og vasket både kjøkken,stue,gang,møbler og veranda.
Der jeg ikke klarte å vaske fikk jeg ryddet godt nok så det så greit ut.
Nå er klokka rundt 12 på formiddagen og riene kommer med ca 15-minutters mellomrom.
Riene varer i ca 1 minutt og er bare ubehagelige.
Fikk impregnert vogn og etter at hele leiligheten var shina kommer kjæresten hjem fra skolen.
Han kommer hjem i 13.30-tiden og vi bestemmer oss for å slappe av,evt sove litt på sofaen.
Jeg har ikke sjans til å sove for nå er riene vonde og kommer med 10-minutters mellomrom.
(Babyen vil ut og det kjennes)
Både mamma og storesøster er ganske nysgjerrige på hvordan det går så vi kommuniserer via sms.De skulle være med på fødselen så de er avhengige av å vite hvordan det går og hvor ofte riene kommer slik at de plutselig kan dra hvis fødselen setter i gang.
Pappa som sitter i syden er ganske nysgjerrig han også og er spent på om det virkelig blir fødsel før han kommer seg hjem til Norge.Og fødsel er vi ganske sikker på at det blir før den tid siden han først skulle komme hjem onsdagen etter.
På dette tidspunktet er jeg enda usikker på om det er rier jeg kjenner siden jeg aldri har kjent disse smertene før og nå i ettertid tror jeg ikke at jeg skjønte at det skulle bli fødsel og at vi faktisk skulle bli foreldre innen noen timer.
Slimproppen går og magen blir helt merkelig og får en rar form etter dette,den blir hardere enn ved kynnere og den er ubehagelig.
(Måtte le godt når magen fikk en helt merkelig fasong plutselig)
Tiden går og jeg ligger bare på sofaen og ser på tv.
Jeg vet ikke hva vi så på eller noe,jeg konsentrerer meg kun om å slappe av når jeg kan imellom riene og om pusten min når riene står på.Klokken er 16.30 og de kommer hvert 8.minutt.Riene har gått fra å være vonde til å være mer intenst vonde.
Jeg er rolig og går inn i min egen verden,alt annet blir oversett og overhørt.
Klokken nærmer seg 20.00 og riene kommer fra mellom hvert 6.minutt og hver 20 minutt noe som gjør meg litt engstelig for jeg ville jo gjerne få en fødsel utav dette.
Jeg ringer føden og jordmora der sier at det er helt normalt at riene kan bli ujevne før det tar seg opp igjen.
Dette varer en times tid og jeg benytter tiden til å pakke ned siste rest til sykehus-bagen men plutselig kommer riene med jevne mellomrom igjen,4 minutter mellom hver og riene varer rundt 1- 1-og et halvt minutt.
(Sykehusbagen er klar)
Det er ved klokken 22.00 at riene begynner å bli skikkelig intense men det er ingen vits å dra nedover til sykehuset før riene kommer mellom hvert 2-3 minutt.Da risikerer man å ta en bomtur til sykehuset,da de ikke legger inn fødende kvinner før riene er såpass tette.
(så fremst man ikke har en lang vei å kjøre)
Når klokken er 22.30 kommer riene hvert 2.minutt og kroppen sier ifra om at smertene er sterke nok til å dra nedover på sykehuset,så Tom ringer føden for å si ifra om at vi er på vei.
Mamma og storesøster Line får også beskjed.
Turen nedover tar en evighet føles det ut som (en tur på 10 min) og regnet øser ned.Tom er rolig og avslappet og vi tar det hele med ro selv om riene er såpass intense.
(Her er jeg midt i ei rie,venter på jordmora)
Vi blir tatt imot av ei kjempehyggelig,ung jordmor som tar oss med til et undersøkelsesrom.
Der blir riene mine og hjertelyden til babyen sjekket,noe som går veldig fint.
(Midt i ei rie her også mens jordmora hører på hjertelyden til babyen)
Jeg blir også sjekket om hvor langt jeg er kommet ca kl 23,og jeg har 2-3 cm åpning. Hun kjente at jeg var ganske umoden enda,noe som tilsier at fødselen kunne ta sin tid. Mens jeg ligger der i sengen å blir undersøkt går plutselig noe av fostervannet.
Vi får valget om å dra hjem eller om å få legge meg ned i et varmt badekar med engang.Valget faller på det siste siden ryggen er så vond.
Nå er mamma og storesøster også kommet,de sitter ute på gangen å tripper.
Vi får tildelt ei fødestue og varmt vann blir tappet ned i det store badekaret.
Jeg går på do først og der kommer resten av fostervannet og det med et stort "splosh"...
(akkurat som jeg hadde ventet på)
Jeg hadde et ønske om å prøve å føde i vann men badekaret var altfor langt og stort så jeg hadde ikke særlig kontroll oppi der.Det var litt dumt men det varme vannet hadde ikke slik "smertelindring" som jeg hadde trodd allikevel så det var helt ok,jeg prøvde iallefall.
(Haha,litt sensur måtte til!
Tom masserer ryggen imens det vonde holder på og jeg er smilende og fornøyd etter riene)
Satt i karet en times tid,fra kl ca 1 til kl 2,og nå begynte riene og komme med 1-2 minutter`s mellomrom.
Enkelte rier kom dobbelt,altså jeg hadde ingen pause mellom riene,noe som ble til ganske heftige smerter.
Jeg havnet til slutt i sengen hvor jeg fikk prøve lystgass.
(Mamma og storesøster er også til god hjelp under hele fødselen)
Jeg trodde det var mye mer smertelindring i lystgass enn det egentlig var så det som skjedde var at det ikke tok vekk noe som helst av smertene men at rie-pausene ble litt "morsommere".
Tom filmet meg og jeg måtte le godt da jeg hørte på alt det morsomme jeg hadde sagt:-)
Man blir jo litt knisete av lystgass,noe jeg ble men dette holdt bare noen få rier før effekten falt helt ut.
Smertene tok seg opp og jeg lå mest i sideleie i sengen for ryggen min gjorde så intenst vondt.
Under pausene smilte jeg og hadde ingen bekymring i hele verden,det var kun riene som satte meg ut av spill.
(Tjukkebolla og Tom er fornøyd,nå skal vi få treffe bebisen snart)
Jeg fikk i meg mye sterk saft,cola og energidrikk for å holde på energien.Ble også servert kjeks og brødskiver,men det ble jo ikke særlig tid til å spise under disse korte pausene.
Etter en del timer hadde jeg ikke åpnet meg så mye som jordmor hadde håpet på,så jeg ble undersøkt igjen.
Da viste det seg at livmormunnen lå bak babyen,noe som gjorde at babyen stanget og ikke kom seg ned så "fort" som h*n kunne ha gjort.
Dermed ble det til at jordmor ville prøve å trekke fram denne livmormunnen med hjelp av innvending trekking slik at det ble enklere for meg.Hun prøvde å trekke under flere rier uten hell så enda ei jordmor kom inn for å prøve.Dette ble så vondt at jeg begynte å gråte så de ga seg.Det var ikke annet å gjøre enn å ta tiden til hjelp.
Jeg hadde ingen begrep om klokka i det hele tatt,verre var det for Tom,mamma og storesøster som hjalp meg mye med massering av korsrygg og en hjelpende hånd under riene.
Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle bli en fødende kvinne som ga særlig til lyd ifra seg men sannelig ble det lyd! Jeg hylte ikke,men derimot brølte jeg som en mann når det sto på som verst.Jeg prøvde å holde kjeft men da ble faktisk smertene enda verre. Lystgassen var til ingen hjelp men det ble lystgass-maska for den fungerte som en slags lyddemper på meg;-) Jeg ville jo ikke skremme halve Trondheim heller,haha.
Tom spurte etterhvert om jeg ikke skulle prøve sterilt saltvanns-papler som er sprøyter som settes der jeg hadde vondt men jeg var sta og takket nei.Ikke spurte jeg om epidural heller,dette skulle jeg klare på egenhånd uten noe som helst smertelindring.
For å prøve å få babyen til å slutte å stange så måtte jeg stå med en såkalt prekestol.
For meg så gjorde det svært vondt å stå eller sitte slik at magen ble hengende,best å ligge i sideleie med støtte under magen.
Men jeg holdt ut og sto med prekestolen i 7 rier,da ville jeg bare opp i sengen igjen.
Klokka er 05.00 og jeg har en åpning på 7 cm. Nå begynner jeg å få pressrier og klarer alldeles ikke å holde igjen. Det føles godt å faktisk få pressrier for det hjelper å få "bort" smerten.
(Det var godt å få en hånd å klemme hardt i under riene)
Jeg får beskjed om å prøve å ikke presse men det er enklere sagt enn gjort.
Fremdeles stanger babyen oppi der så jeg må stå på knærne og henge meg over hode-enden på senga.
Pressriene er konstante og jeg får ingen mulighet til å spise,snakke eller knapt tenke.
Det fokuseres kun på å komme i mål og forholde seg rolig til tross for at det gjør vondt.
Jordmora mi er helt fantastisk og er en bedagelig person som gjør jobben sin perfekt.
Tom,mamma og storesøster bytter på å slappe av og på å hjelpe meg med massering og motiverende ord.
Det begynner å lysne på utsiden og klokka nærmer seg 8.Nå går jordmora av vakt og hun er lei seg for at hun ikke får bli med på fødselen og for at hun ikke får vite kjønnet på babyen før neste gang hun kommer på jobb.
Jeg henger fremdeles over hode-enden på senga og i 2-3 sekunder er jeg sikker på at dette er min siste stund. Haha! ;-)
(Nå er det lyst ute og jeg synes tiden begynner å hale ut)
Jeg var så sliten,ville bare at babyen min skulle komme ut!
Nå kommer det ei ny jordmor inn,ei eldre ei.
Hun er ganske brå og kvass i stemmen men det blir glemt i det øyeblikket hun kan fortelle meg at jeg har en åpning på 10 cm og må legge meg på ryggen for å presse.Dette var den beste nyheten på lenge og sannelig var jeg rask med å legge meg til!
3 jordmødre er tilstede.
Jeg synes det var litt ekkelt å ligge på ryggen for jeg fikk liksom ikke tak noen plass til å få ekstra krefter så storesøster stiller seg slik til at jeg får foten min på låret hennes så jeg kan sparke ifra,da gikk det mye bedre.
Stakkars hun blir sparket ned i fotenden av senga idèt jordmora
roper:- "Kom igjen nå,ta i alt du har!!!" Husker jeg lo høyt inni meg selv der å da,det synet var helt priceless! (Unnskyld søs)
Ei jordmor bytter plass med storesøster til slutt så jeg fikk begge føttene mine på begge jordmødrene mens den tredje skulle ta imot babyen.
Pressriene var kraftige men dog veldige gode,nå visste jeg at babyen vår snart kom ut.
Følte ikke jeg hadde store nok lunger for å holde pusten gjennom pressingen men det gikk veldig fint.
Jordmødrene kom med motiverende ord og fortalte meg hva jeg skulle gjøre hele tiden.Mamma og Tom sto klare med kald klut til panna mi og energi-drikk mellom pausene.Det vanskeligste med hele fødselen må være når jordmora sa: -"ikke press,ikke press!" og hodet til babyen var på vei ut.
Jeg presset i en time ifølge sykehus-skjemaet men for meg så føltes det ut som 10 minutter.
Babyen`s hode duppet inn og ut gjennom flere rier men på den siste ria tok jeg virkelig i alt jeg hadde og babyen kom i en fart!
(Vårt lille nurk ser dagens lys for første gang!)
-"Det er ei jente!!",roper de i kor før jenta blir lagt på brystet mitt med engang.
Alle smertene og alt som gjorde vondt forsvant idèt hun kom ut og det ble gjort et høyt lettelsens sukk!
(Jenta vår er ganske hvit før de tørker henne av,noe som tyder på at hun godt kunne ha vært der inne i magen et par uker til)
Det å få babyen vår på brystet mitt var den beste følelsen jeg har kjent i hele mitt liv!
Tom og jeg er plutselig blitt foreldre og vi gråter og ler om hverandre,endelig kom jenta vår.
(Plutselig er vi en familie på 3)
Etter 2 døgn med rier og litt over 10 timer`s
aktiv fødsel kom jenta vår endelig ut,
9 dager før termin,fredag 7.september,kl 08.49.
Hun er perfekt med sine 48 cm og 2870 gram.
Ei bittelita dokke!
Hun blir tørket av og den stolte pappaen får klippe navlestrengen.
Jordmor spør om jeg ønsker å se morkaka men jeg takker pent nei,hihi.
(Babyen blir veid og målt)
Jeg fikk en liten rift så den ene jordmora gjør seg klar til å sy tre sting etter bedøvelsen er satt.
Når jeg er ferdig og jenta får pupp for første gang kommer jordmora inn med et brett med mat til oss.
Det norske flagget,juice,te,brødskiver og masse pålegg er på plass.
(Var sannelig godt med litt mat etter mange timer`s intens jobbing)
Mamma og storesøster tar bilder av babyen og er så glade.Etter 13 år kom det ei ny jente inn i familien igjen!
(Storesøster og mamma tar bilder i et sett mens babyen blir veid og målt)
De drar begge to etter en stund og jeg og Tom får være alene.
Jeg er nærmest hyper av alt adrenalinet men kjenner etterhvert at jeg hadde vært våken siden kl 5 morgenen før og at kroppen hadde gjort en stooor jobb.
Jeg sovner med jenta inntil meg og Tom drar hjem en kjapp tur for å levere hundene våre til mamma.
(Jenta vår er også sliten etter mange timer`s stress og jobbing)
En av jordmødrene kommer inn til meg litt senere og spør om jeg skjønner hvor stolt jeg skal være av meg selv.Jeg syntes at det var litt pinlig at jeg hadde laget så mye lyd så jeg rødmer litt og ler.
-"Det skal du virkelig være",sier hun. -"Husk at du har gjennomført en lang fødsel uten smertelindring og husk at det å bruke stemmen under smerter eller prestasjoner er en måte å bruke sin kraft på!"
-"Naturens barn er du",sier hun og smiler.
Skal si jeg ble glad for å høre det...hadde ikke tenkt på det slik før,at stemmen var med til å få krefter på!
Når Tom kommer tilbake er jeg mer uthvilt og vi blir fraktet til sykehus-hotellet etter jeg fikk stelt meg litt og fått på meg behagelige klær.
Navnet til jenta vår blir bestemt på kvelden og navnet ble Mie Elisabeth.
Vi storkoser oss på hotellet med avslapning,besøk av foreldre og søsken og med stell og kos med lillejenta vår.
Fødselsgaver og blomster kommer i fleng!
Et vennepar blir foreldre til ei lita jente kvelden etter oss så vi fikk selskap av dem under oppholdet også.
Dagene går fort og vi får dra hjem på mandag.
(På vei hjem i bilstolen! Mie er så lita at str 50 i klær er altfor stort så hjemreise-settet hennes passer ikke,det er først passe nå,5 uker etterpå)
Jeg sitter igjen med en veldig god opplevelse av fødselen til tross for smerter og vondter der og da,så er det absolutt verdt alt! Og det er sant som man sier....idèt babyen kommer ut,glemmer man alt!
Er glad for at jeg gjennomførte fødselen uten smertelindring,jeg lærte så mye av meg selv under hele denne opplevelsen.
Jeg har fått kjent alle smertene en fødsel har å by på og fremdeles er jeg ikke blitt skremt!
Jeg gjør det uten tvil igjen,Mie skal definitivt få seg søsken i fremtiden:-)
Gleder meg til neste gang allerede!
